Noen opplevelser brenner seg fast i hukommelsen. Og det med rette. Det hadde seg slik:
Jeg og to venninner satt på en uteplass i Oslo. En rimelig full (norsk) mann kom og satte seg med oss og preiket i vei. Greit nok det. Vi trengte ikke hele sofaen for oss selv. I grunnen var vi på vei til å gå. Vi skulle bare si hei til noen venner av A først.
Da de dukket opp, gikk samtalen straks over på engelsk. Den fulle mannen ble veldig interessert i å høre hvor de var fra. Det viste seg at alle sammen var fra Polen, også min venninne A. Hvilket lykketreff! «I LOVE Polish people!», utbrøt mannen med en type begeistring bare godt beduggede folk evner å fremvise. «I mean, all you do for our country! I have great respect for it. I mean I really LOVE you!» Det kom frem at han tenkte på snekring og oppussingsarbeid. Det var ikke måte på som han elsket dyktige håndverkere fra Polen. Han holdt det gående en god stund, før han spurte: «So what do you do in Norway?»
Høydepunkt over alle høydepunkt.
En av damene svarte: «I’m a master student of international and comparative education». Neste dame svarte: «I got a master degree in chemistry, and I’m part of a research group within the field». En av mennene sa: «I’m doing a ph.d. thesis on reduced density matrix inspired approaches to electronic structure theory». Og den siste mannen presenterte seg som arkitekt.
La oss legge til at A også er flere ganger norgesmester innenfor sin sportslige gren. Og la oss også legge til, at mannen som elsket polakker selv ikke hadde mer enn videregående opplæring og jobbet som fotograf. O, vidunderlige ansiktsuttrykk. Ja, det var mannen som elsket polakker.
Grubleriet 