Etter nå å ha tilbrakt mye tid i det såkalte Utlandet, har jeg begynt å se det norske dialektmangfoldet i et helt nytt lys. Hvorfor det? Fordi det slett ikke er en opplagthet for andre nasjonaliteter at å snakke dialekt er sosialt akseptabelt. Det ser faktisk ut til å være et uforståelig fenomen for noen hver. Det må da vel være en riktig måte å uttale navnet mitt på?
Riktig uttale?
Da jeg befinner meg i et land hvor skarre-r ikke er et ukjent fenomen (Tyskland), har jeg prøvd flere ganger å introdusere meg på norsk, altså på haugesundsk. Martha. Enkelt og greit? Nei. Men det er ikke det at det ikke blir forstått, som er det interessante. Det er det at folk spør meg hvordan det helst skal uttales, hvis jeg kjører på med britisk, amerikansk og/eller italiensk uttale, for å få dem til å oppfatte r-en som r, i stedet for gd.
(Jeg går for det meste for Magda, uavhengig av nasjonalitet på vedkommende som spør. Jeg har kontakt med folk fra alle mulige land her og snakker ikke om bare tyskere nå.)
Jeg har forsøkt å forklare, at det gjør du som du vil med. Er du fra Italia? Ja, da kaller du meg Martha med italiensk r. Er du fra Tyskland? Ja, så kan du si det på ditt vis. Er du fra Irland? Ja, da kan du droppe th-lyden, men hvis du heller vil si Martha med typisk lespe-th, da er det også fint.
Det var ikke forklaring god nok. Hvordan sier man det riktig, mener jeg? På norsk? Vel, jeg sa det på haugesundsk, oslodialekt, finnmarksdialekt, bergensk osv. Velg?
Spørsmålet virker kanskje litt merkelig, da vi alltid snakker vår egen dialekt i møte med andre norsktalende. Hvis noen har problemer, kan man alltids legge litt om, men det er sjelden vi trør til og snakker rent bokmål, eller nynorsk. Det føles merkelig. I alle fall for meg og mange med meg. For folk fra andre land, derimot, later det til å være noe eksotisk over dette. Hvorfor det?
Sosiale hierarki
Jeg har blitt fortalt av flere, at de ikke forstår hverandre på tvers av dialektene innenfor landegrensene i landet de kommer fra. Hvor stor forvirringen er, kan jeg vanskelig avgjøre. Dette er i alle fall grunnen man oppgir, for at man snakker et felles nasjonalspråk sammen, som høytysk, Queen’s English, dialektløs italiensk, eller annet.
Det jeg dog har merket meg, er at mange ser ned på sine medborgeres dialekter. Gjerne har de spesielle områder der de synes dialekten er ekstra ille og står fryktelig lavt i kurs. Det snakkes også om at folk som ikke mestrer fellesspråket, har mindre kultur enn de som snakker fellesspråket flytende. Hvis man ikke kan snakke «rent», har man ikke (ut)dannelse nok. Det gir en litt emmen smak i munnen.
Om man kan snakke om lignende tilstander i Norge, vil det være personlige meninger om hvilke dialekter som er vakre, og hvilke som ikke klinger bra. Kanskje kan noen til og med tro at folk fra spesielle områder er slik og slik, men jeg vil påstå å ikke ha oppdaget en like stor forakt for dialekt på generelt grunnlag, da vi alle til daglig snakker vår egen dialekt med den største selvfølge. Faktisk så hender det ofte, at folk som skifter bosted også skifter dialekt. De bytter ikke til skriftspråk, men tar over dialekten som snakkes der de bor.
Likeverd
Å få lov til å være den man er, med det kulturelle og sosiale særpreget en har med seg i bagasjen, er et privilegium. Måtte vil aldri gå tilbake til De og Dem. Det skaper unødvendige forskjeller. Folk som slet med lese- og skrivevansker i Norge, i den tiden dette ikke var kjent som dysleksi, skulle vite noe om å bli diskriminert på grunnlag av språk. Det er sikkert ikke lett heller i dag. Tegnspråk har ikke hatt status som eget språk i Norge, og samisk har vært forsøkt utradert – bare for å nevne noen eksempler.
Hva er det med språk, som gjør oss så engasjerte? Er det det at det er så nært knyttet til identitet? I så fall er det interessant å se på hvordan forskjellige land har forskjellige retningslinjer for sosialt aksepterte identitetsmarkører. Noen vil visst alltid falle utenfor, dessverre.
Ta vare på mangfoldet
Vi kan snakke dialekt i Norge i dag, uten fare for å bli stemplet som u(ut)dannet, eller lignende. Tenk på det! Ta vare på det! Det er fantastisk, at vi kan forstå hverandre på tvers av dialektene våre, enn så forskjellige de måtte være. Stundom kan det være en utfordring, men det er en vakker utfordring. Det er da nok, at vi sliter med skriftspråket, om ikke vi skulle ta til med å begynne å snakke det også. Og det er faktisk ikke altfor lenge siden dansk var motespråk og høykultur.
I mellomtiden får jeg se til å lære meg å snakke formelt. En vakker utfordring det også!
Grubleriet 